I dag fikk apportbukken være med på tur!

Jeg har den siste tida, men javne mellomrom, skrevet om at jeg strever litt for å få opp intensiteten i apporteringsøvelsene.

Slik jeg ser det, er det tre faktorer jeg må ha i bakhodet for å få økt intensitet:
1) Tam må lære øvelsene skikkelig (flyt/sikkerhet i øvelsen)
2) Bra belønning
3) Riktig intensitet under trening

Som Anders så riktig kommenterte på neseprøva for et par uker sida, ser det ikke ut som Tam gleder seg når han sitter i utgangsstilling og venter på å gjennomføre en apporteringsøvelse. Nemi (Anders hund), derimot, har så lyst til å gjennomføre enhver øvelse at ho klarer nesten ikke å styre seg mens ho sitter i utgangsstilling og venter.

For å få til dette tror jeg spesielt punkt 2 og 3 er veldig viktige for Tam. Øvelsene kan alltid bli bedre, og det skal vi selvsagt trene mot, men man kan ha en hund som er skikkelig "heit" på oppgaven, selv om øvelsen ikke sitter 100%. Og med Tam tror jeg at jeg kan vente relativt lenge før jeg får ønsket intensitet, og hvis ventetida innebærer repetisjoner på repetisjoner med trav så....

Kaster jeg en pinne i elva, så minner faktisk Tam litt om Nemi. Han blir gal :)

Derfor ble apporten med på tur langs elva. Jeg kasta den noen ganger, slik at Tam og Enya fikk kjempe for å være den som klarte å ta den først, men jeg kasta den også i elva 2-3 ganger. Dette fikk defninitivt fram Border Collien i Tam! Å overføre dette til appelplassen er utfordringa...

At jeg fikk fram ønsket intensitet og mye tygging er det ingen tvil om :)