Tanker om sportrening

I vår har jeg trent en del på passiv markering av gjenstander i sporet. Dette vil si at Tam skal legge seg ved gjenstander i sporet, som det er menneskefert på.

For å få en hund som er flink til å markere gjenstander i sporet (dette gjelder både passiv markering og apportering), er det hovedsaklig to faktorer som må være på plass:

1) Hunden må ha lært å markere gjenstander "på fert".
2) Hunden må spore nøyaktig nok til at den finner gjenstandene.

Tadisjonelt har det vært vanlig å starte med punkt 2 og deretter starte med å trene på punkt 1 etter at hunden har lært å gå spor (eller i det minste har kommet godt i gang med sportreninga).

En ulempe med denne framgangsmåten kan være at det å gå spor i seg selv vil "bety mer" for hunden enn å finne gjenstander. Eller sagt på en annen måte: Hunden går ikke spor for å finne gjenstander.

Dette kan lett bli resultatet uansett om man har en hund som er veldig "sporsugen" i utgangspunktet, eller om man har en hund som har lært å gå spor med godbiter i eller om man har belønnet mest med kong og andre leker liggende i sporet.

Etter min mening burde man prioritere gjenstandsbiten i sporet enda høyere og ikke minst tidligere i utdanningsplanen for sporhunden. Dette må selvsagt sees i sammenheng med hva som er målsetninga for sportreninga, men for en brukshund (ala NBF) er behovet innlysende.

Et tenkt eksempel for en hund som lærer å gå spor med godbiter:

I tidlig innlæring gås det ofte spor med veldig høy frekvens av godbiter. For de fleste hunder fører dette til at hunden blir flink til (og glad i) å spise godbiter i sporet. Hunden går spor for å finne/spise godbiter. På ett eller annet tidspunkt begynner fører å introdusere gjenstander i sporet. I motsetning til mat, som er en primærforsterker, er gjenstander (i beste fall) en sekundær forsterker (enkelte gjenstander kan det også lekes med - de vil da være en primærforsterker). I tillegg til at man går over fra å benytte en primærforsterker i sporet til å benytte en sekundærforsterker, blir forsterkningsfrekvensen ofte også betydelig redusert.

Hvis man ikke har skikkelig flyt på gjenstandsmarkeringa og tilstrekkelig opparbeidet forsterkningshistorikk (at hunden er skikkelig glad i belønninga som følger gjenstandsmarkeringa) blir resultatet ofte både redusert forsterkningsfrekvens og redusert forsterkningskvalitet i det man introduserer gjenstander. Er det da rart at enkelte sliter med å introdusere gjenstander (som ikke er en primærforsterker - feks. en kong) i sporet?

Så du som sliter med at hunden ikke markerer gjenstander i sporet - vær sikker på at hunden går spor for å finne gjenstander - og ikke for noe annet.

Hvis hunden din primært ikke går spor for å finne gjenstander anbefaler jeg deg at du gjør følgende:

1) Tren markering på gjenstander til du har skikkelig flyt på markeringa, og til hunden er bombesikker på at markering er det samme som max belønning.
2) Gå korte spor med overdreven frekvens av gjenstander for å hjernevaske hunden på at det er gjenstandene i sporet som er veien til belønning.

Via punkt to kan du i prinsippet få samme sporadferd som du får ved annen type belønning i sporet: Legger du små gjenstander med høy frekvens, vil det være lett å forsterker rolig tempo og nøyaktig sporing, mens du med større gjenstander og lavere frekvens kan forsterke mer framdrift.

Hvis man føler et stort behov for å gå lange spor før gjenstandsmarkeringa har blitt tilstrekkelig bra, bør man ha i bakhodet at man da lett kan få en hund som blir mer opptatt av å gå spor enn å finne gjenstander (som jeg sa tidligere, er det du som må vurdere om dette er fornuftig ift. til ditt eget behov - hva som er målet ditt).

Mitt mål er at Tam skal lete etter en gjenstand for hvert steg han tar framover i sporet. Han skal ikke bli overrasket når han plutselig får ferten av en gjenstand - han skal tvert i mot gå og vente på signalet (ferten) som betyr "legg deg nå så får du det du har så veldig lyst på".

Husk at den beste medisinen for å lære hunden å markere gjenstander er å trene på gjenstandsmarkering, både i og utenfor sporet. Man kan selvsagt få med seg flere gjenstander ved å lære hunden å spore roligere, nøaktigere etc, uten å trene markering, men disse egenskapene kan man også trene ved å belønne med gjenstander i sporet (og dermed slå to fluer i en smekk).

Legger man spor med gradvis vanskeligere og stadig mindre gjenstander i sporet, vil hunden i prinsippet bli mer og mer spornøye.

Hvis man har en hund som ikke er spesielt "opptatt" av gjenstander, kan man nok til en hvis grad kompensere for dette med å trene nøyaktighet, men trening av nøaktighet bør etter min mening gjøres ved å belønne med markering på gjenstander, allerede fra et tidlig stadie i sportreninga.

Vær også oppmerksom på at hvis du kompenserer for dårlig evne til å finne gjenstander ved å trene nøyaktig sporing (uten å belønne via markering av gjenstand), er det en fare for at feilvektinga mellom spor og gjenstander bare øker.

Dette var bare noen tanker ift. det å få en hund som får med seg det som er av gjenstander vs. en som bare får med seg det som tilfeldigvis ligger i nærheten av der hunden passerer. Med denne strategiene mener jeg at man bør kunne få hunder som markere stabilt uansett om de fra naturens side er nøyaktige støvsugere eller om de er bulldosere med mye framdrift etc.

Hvis du reagerer på at jeg er for å legge så tett med gjenstander, så er svaret at jeg også belønner ofte i starten når jeg skal lære hunden å gå fri ved fot. Strekking av strikk skal skje langsomt og i takt med at hunden lærer.