Solid utvidelse av verktøykassa for trening av feltsøk

I helga har Maria Hagstrøm vært hos oss i Buvika og holdt feltsøk-kurs.

Jeg har tidligere skrevet om å låne fra andres ryggsekk, og det er nettopp dette vi gjør når vi går på kurs - eller rettere sagt, vi prøver å ta noen snarveier ved å fylle vår egen verktøykasse med verktøy som andre har erfart er gode verktøy.

Maria har gjennom flere tidligere kurs bevist at hun har en veldig solid verktøykasse når det gjelder lydighetstrening, så jeg var spent på hvor mye hun hadde mhp. feltsøk. Og Maria skuffet ikke! :-)

Det var faktisk nettopp mangfoldet hennes som imponerte meg i helga. Jeg skal ikke prøve meg på noen oppsummering av helga, for det har allerede Trine og Agnete gjort veldig bra i denne, denne, denne og denne posten! Anbefalt lesning!

Det jeg derimot må skrive noen ord om er noe som skjer noen få ganger i løpet av et år - at man virkerlig blir satt ut av smådetaljer i andres trening. Jeg blir ofte imponert både av andres trening og av å se virkelig gode ekvipasjer i konkurranseringen, men jeg snakker nå om slike øyeblikk der du virkelig blir stående og måpe og nesten blir sentimental :)

Maria bydde på et slik øyeblikk i helga. Trine og Vilja har trent mye på å få Vilja til å komme tilbake med lekene i stedet for å bli stående (eller å stikke avgårde). Og de er definitivt på rett vei, men altså, Maria viste en bitteliten sak som tok kaka for meg denne helga (vanskelig å forklare med få ord):

Trine har gjennom flere pass i helga trent hold fast ved at Trine drar i en gjenstand mens Vilja holder i mot. Veldig bevisst bruk av belønningssignalet "ja", null skravling før belønningssignalet gis og veldig gode belønninger gjorde at vi så fin framgang for Viljas hold-fast (jeg kunne skrevet mange skjermhøyder om akkurat denne bruken av belønningssignal og fravær av støy før belønningssignalet - noe som gjør belønningssignalet til et knviskarpt treningsverktøy, men det får bli en annen gang).

Så var det dette med å komme tilbake med gjenstanden da: Trine fyrer opp Vilja med sin rosa Kong Wubba, og i det Trine avslutter leken tilbyr Maria Vilja en gjenstand som hun holder tak i med begge hendene (kort avstand fra Trine!). I det Vilja griper lyder belønningssignalet fra Trine momentant "JA!", og Vilja slipper og snur seg på direkten og hugger tak i kongen. Slik fortsetter de, mens de øker både avstanden mellom Trine og Maria og lengden på hvor lenge Vilja må holde før belønningssignalet kommer. Magisk effekt i løpet av noen veldig få treningsminutter! Når Maria slipper gjenstanden uten at belønningssignalet har kommet, snur selvsagt Vilja og løper mot Trine (eller rettere sagt kongen!) mens ho holder gjenstanden hardt fast, uten å tygge!

Jeg har gjort mye som ligner på dette, både i feltet og under meldingstrening i rundering, og dette ligner mye på den slipp-treninga som en del oppegående ipo-folk bruker for å trene slipp fra figuranten, men likevel :) Ved å sette sammen de riktige treningsverktøy kan man få den magiske effekten som gjør at noen får superresultater i løpet av kort tid, mens andre trener og trener og trener og trener og... :-)

Opprykk til A rundering

Det er gull verdt å ha en ryggsekk full av gode treningsverktøy! En slik ryggsekk er noe man opparbeider seg over tid, og innimellom ser man at de eldste er eldst, og at det kan være gull verdt med erfaring. Derfor er det av og til lønnsomt å kunne låne fra andres ryggsekk (ja jeg har alltid sagt at man skal trene med mange forskjellige, fra ulike miljøer!).

Siste høst lånte vi fra Cecilie Køstes ryggsekk:

Jeg synes det har vært en kamp å få Tam til å vise den store lysten i feltsøket. Han har lært alt det grunnleggende nokså godt, men det har liksom manglet litt på "lysten", selv om jeg synes jeg har hatt superfokus på gode belønninger.

Vi kunne helt sikkert ha løst dette med mye god trening over tid, men i høst tok Cecilie Køste tak i nakken min og sa: Prøv med gjenstander i snor! Hun mente at dette kanskje kunne trigge Tam det lille ekstra. Som sagt så gjort, vi tok tak i det på direkten. Morten og Cecilie som snordragere og Tam og meg som feltsøkere.

Vi brukte sporline i gjenstanden og la den ut på "normal måte". I det Tam slo på gjenstanden og var på tur til å gripe, forsvant den! Tam måtte ta opp jakten og innhente gjenstanden for å få tak i den. Og da ble det selfølgelig en real drakamp.

Denne måten å belønne gjenstandene/funnene på har vært brukt kanskje på opp mot 15 gjenstander, siden i høst (kombinert med vanlige gjenstander uten snor), og i helga fikk vi gjort opp status: 10 poeng på feltsøket begge dager! Opprykket ble sikret søndag :-)

Tilbake til start - kryp...!

De fleste av oss tar fra tid til annen snarveier i treninga. Noen gjør det bevisst på enkelte øvelser, andre gjør det ubevisst på stort og smått. Uansett om man tar snarveier bevisst eller ikke, så havner man ofte i etterkant i den situasjonen at man vil rykke tilbake til start og rette opp i problemer man har fått som følge av snarveier.

Jeg har sikkert flere øvelser der noen vil hevde at jeg har tatt snarveier (kommer an på øyet som ser og hvor høye mål man setter seg), men en øvelse hvor jeg definitivt har tatt en snarvei er bruksøvelsen kryp.

Mitt idealbilde på den krypende hunden er ca slik: En hund som ligger tungt nede med framparten (bryst og albuer skal berøre bakken) og som beveger ett og ett bakben diagonalt med tilsvarende frambensbevegelser. Hunden skal være så lav som mulig med kroppen og relativt lav med hodet. Hunden skal ikke stresse, og den skal være stille under krypen. Den skal forøvrig følge førers retning og tempo, akkurat som vi ønsker under fri ved foten.

Tam og jeg har vært på etterskudd med krypen helt siden vi stilte til start i C (neste nederste bruksklassen, som er den første klassen med kryp på programmet). Dette har ført til at vi har tatt opptil flere snarveie for at øvelsen ikke skulle forhindre oss fra opprykk til neste klasse. Etter sist sesong bestemte vi oss forøvrig for at nok er nok.

Det var først og fremst parallelle bakbensbevegelser vi ville til livs. Det har vi nå brukt mange økter på å prøve å lære inn på nytt. Det er en gang slik at desto flere ganger hunden har blitt belønnet for en adferd, desto vanskeligere blir det å erstatte denne adferden med en ny/annen adferd som ligner. Vi rykket derfor HELT tilbake til start og har hatt fokus på følgende under treninga, for nå å få krypen slik vi vil ha den:

1) Klikket og belønnet for å ligge helt i ro med "lav intensitet" (feks uten å logre)

2) Beveget meg forsiktig bakover med hunden liggende framfor meg med fronten mot meg og klikket så snart hunen beveget ETT bakben. Etter mange klikk for parallelle bakben var dette så vanskelig å få til at jeg lokket hunden med en godbit fra side til side for å få den til å flytte på ett og ett bakben.

3) Etterhvert har jeg øket vanskelighetsgraden veldig sakte slik at jeg etterhvert kan klikke etter å ha fått flere bevegelser med ett og ett ben.

Filmen under viser hvordan en trening midt på dagen i dag, med hunden i front, så ut.

4) Etterhvert som vi har begynt å få frem ønskede bakbensbevegelser med hunden i front, har vi igjen begynt å trene med hunden ved siden. Dette vises i klippet under.

Det som nå er spennende er om vi klarer å ha god nok treningsdisiplin til at vi ikke igjen(!) må slurve for å være klare til neste konkurranse, som er senest i mai :)

Blir vi bedre?

Vi har allerede kommet langt inn i det nye året og selv om vinteren er off season, så ligger vi ikke på latsida!

Jeg synes vi har fått trent veldig bra den siste tida, ikke minst på det vi vanligvis er alt for dårlige til: konkurransetrening og trening sammen med andre.

Tam er på alle måter en veldig artig hund å trene, og nå virkelig føler jeg på at han bare blir mer og mer "moden" for hver uke som går. Sagt på en litt mer konkret måte så synes jeg at vi blir bedre!

De første årene jeg hadde Tam syntes jeg at det var en utfordring å få han til å løpe så fort som jeg ville, å ha den intensiteten i øvelsene som jeg ville ha etc, men med beinhardt fokus på dette over tid, så synes jeg nå virkelig at vi begynner å se resultater. Han er fremdeles ikke en border collie av typen som løper alt han klarer i alle situasjoner, men vi er på vei dit :-)

Vi har fremdeles et godt stykke vei å gå før vi har alle lydighets- og bruksøvelser godt nok på plass til at vi kan hevde oss i A spor/rundering og elite lydighet, men for tida er det veldig artig å trene Tam, og det synes på han at han også synes det er artig på trening! Ikke bare av og til, men på hver trening!

Vi har i helga igjen hatt besøk av Maria Hagstrøm og ho holder beinhardt fokus på hvor viktig det er med helhetstanker og konkurransetrening, men det som i alle situasjoner er det aller viktigste for å få en god konkurransehund er at hunden trives i konkurransesettting.

Det store målet for vinteren er og blir nettopp dette: Å lære Tam å virkelig like å trene sammen med andre, å virkelig like å trene med konkurransemessige forstyrrelser.

Dette er spesielt viktig for oss å holde fokus på dette da akkurat den biten med andre hunder er en av de aller største utfordringene med Tam (men joda - jeg vet at jeg har meg selv å takke!).

Vi har nå planer om elitedebut i april (ikke mindre enn to år etter at vi fikk oppryket!), debut i A-spor senest i mai og ikke minst å få tatt det siste opprykket i rundering også helt først på sesongen.

Det er noen konkrete øvelser som gjenstår, men de er det liksom bare å fortsette å trene på. Det som virkelig gjenstår er å få trent mye konkurransemessig, med andre hunder tilstede. Det er ikke noe man får til i ridehuset før jobb eller på kjøkkengulvet etter at ungene har lagt seg...